Den teknologiske utviklingen er helt avgjørende for at vi skal nå miljømålene i NTP. Samtidig gjør den samme utviklingen at det er vanskelig å forutse nøyaktig hvilken type trafikk man faktisk planlegger for.

Sjefingeniør Jørn Ingar Arntsen, i Statens vegvesen, sier at det er en rekke ulike grep som må til for å nå miljømålene i Nasjonal Transportplan for perioden 2018 til 2029. Fremtidens fremkomstmiddel spiller en viktig rolle for at man i det hele tatt har satt seg disse målene i NTP.

Tidligere har vi ikke sett så mye på kjøretøyene og hva de kan bidra med. Det er litt fordi NTP har vært en investeringsplan, som handlet om hva som skal bygges ut. Nå er helheten i transportsystemet tatt med, og det er også lov til å tenke litt friere og bredere. En av grunnene er at vi begynner å se konturene av en løsning på grunn av en drivende teknologisk utvikling, og da er det naturlig å ta med det som en løsning.

Det folk vil ha

Målet er en halvering av utslipp fra privatbiler, tungtransport, fartøy, fly og anleggsmaskiner innen 2030, samt nullvekst i privatbilismen i byene.

Hovedgrepet for å nå klimamålene handler om å skifte ut kjøretøy. Det store klimakuttet er knyttet til ny teknologi og biodrivstoff. Men det er også andre ting som kommer til å bidra positivt, sier Arntsen.

For å nå miljømålene, mener han for det første at det er avgjørende at det finnes mer miljøvennlige biler på markedet, som folk faktisk vil ha.

Der ser vi en tydelig og kraftig forbedring i det som kommer på markedet. Sånn sett ser det ut som om det er mulig å nå målet om halvering av utslipp innen 2030. Det kommer ikke helt av seg selv, men jeg tror det er mulig, sier han og viser til at i tillegg til personbilene er de elektriske varebilene på vei inn, mens lastebilene også kommer om noen år.

Vi kan ikke være sikker på hva fremtiden vil bringe. Den er kanskje uforutsigbar, men den er ikke utenkbar.

Per Espen Stoknes

Avinor har ambisjoner om at all flytrafikk i Norge skal være elektrisk i 2040.

Det begynner å komme noen små enmotors fly nå, men der skjer det også en betydelig teknologisk utvikling. Det siste er sjøtransporten, hvor det skjer en voldsom vekst i antall ferger med nullutslipp.

Biodrivstoff er også et satsingsområde, men miljøgevinsten kommer an på hvor og hvordan det produseres. Også prioritering av utbyggingsprosjekter som gir reduksjon i trafikkutslipp, samt reduksjon i egne byggeutslipp vil bidra til å nå klimamålene.

Vi er kjent med at det er ganske store utslipp fra byggevirksomheten vår, både på maskiner og produksjon av materialer som stål, betong og asfalt. Derfor har vi startet KRAKK, «Krav til klimakutt i konkurransegrunnlag». Vi har også vært med på å skrive under på en felles intensjonserklæring om utslippsfrie maskiner. Og vi er alltid på jakt etter effektivisering i prosjektene.

Spennende og usikker

Selv om fremtidens teknologi er avgjørende for å nå miljømålene, legger han ikke skjul på at det kan være utfordrende å planlegge fremtidens veier, når man vet så lite om hva slags kjøretøy og reisemønster vi vil ha om noen få år.

Vi tar utgangspunkt i de prognosene vi har, når det gjelder økonomisk vekst og befolkningsutvikling. Det pågår en enorm teknologisk utvikling og veldig mye som kan påvirke våre reisevaner. Et par eksempler er autonome biler og 3D-printing som kan få betydning i forhold til varefrakt. Vi er i det grønne skiftet fra olje til mer bærekraftig økonomi, og det er mye som spiller inn. Vi har folk som lager prognoser og sitter og ser i krystallkula. Utviklingen av transportstrømmene er veldig spennende og veldig usikker. Det handler om hvordan hele samfunnet utvikler seg. Det er ikke noen lett oppgave å planlegge for lang tid fremover, men vi gjør så godt vi kan. Vi må legge om kursen.

Individualisert kollektivtilbud

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen påpeker også at det skjer veldig mye spennende på infrastruktur- og transportsiden som skaper mange nye muligheter innen kjøretøy, drivstoff og informasjonsdeling.

Vi følger derfor nøye med på teknologiutviklingen nasjonalt og internasjonalt. Målsetningen er at vi som nasjon skal ligge langt fremme og bidra til å påvirke hvordan vi tar teknologien i bruk. Mye tyder på at vi nærmer oss et skille i tradisjonell mobilitet, hvor teknologi hjelper oss med å skape bedre mobilitetsløsninger, smartere og tryggere kjøretøy og mer bevisste trafikanter. Autonome kjøretøy kan skape et tilnærmet individualisert kollektivtilbud som i dag er økonomisk umulig. Uavhengig av kjøretøyutvikling så er jeg rimelig trygg på at man vil trenge gode veier og jernbane, men at ekom sektoren nok vil være mer integrert i infrastrukturen. Gode trygge veier vil være viktig enten bilen er selvkjørende eller ikke. Det vil også være viktig uavhengig om bilene er elektriske eller bruker annet drivstoff. Det samme vil gjelde for jernbane. En robust og pålitelig jernbane vil være viktig også for fremtiden der mange mennesker skal reise samme vei, sier han.

Teknologibruk og tilgang til store datamengder gjør at vi kan løse transportbehovene mer individuelt uten at alle må eie sitt eget kjøretøy

Ketil Solvik-Olsen

På spørsmål om hvordan vi kommer til å bevege oss om 50 år, sier statsråden:

Når mange mennesker og varer skal forflyttes, så trenger vi å ha definerte reiseruter – i form av veier, jernbane eller korridorer i luften. Vi vil nok se at de aller fleste ferdes på bakken, i form av kjøretøy med gummihjul. Droner vil gjøre at man har et annet trafikkbilde i luften enn i dag, men hensyn til støy, privatlivets fred, og sikkerhet/trygghet etc gjør at det ikke vil være fritt frem å fly overalt i personlige droner. Teknologibruk og tilgang til store datamengder gjør at vi kan løse transportbehovene mer individuelt uten at alle må eie sitt eget kjøretøy. Jeg er overbevist om at vi har løst miljøskadelige utslipp forbundet med dagens ferdsel.

Ulike scenarier

Stortingsrepresentant Per Espen Stoknes i Miljøpartiet de Grønne mener det er mulig å planlegge fremtidens samferdselsprosjekter til tross for uvissheten, men at det kommer an på hva slags metoder man bruker. Han viser til verktøykassen «foresight» som skiller mellom ønskede fremtider, sannsynlige fremtider og mulige fremtider. Ifølge Stoknes er fremskriving av trender med fokus på sannsynlighet den vanligste måten å jobbe på. Den andre metoden er å ta utgangspunkt i visjoner, mål og verdier, beskrive hvor man ønsker å gå og jobbe seg baklengs mot målet. Den tredje metoden er bruk av scenariometodikk.

Man gjør analyser av drivkrefter i samfunnet som endrer forutsetninger for dagens situasjon og vurderer deres usikkerhet og betydning mot hverandre, sier Stoknes som har jobbet mye med denne metodikken.

Det pågår en enorm teknologisk utvikling og veldig mye som kan påvirke våre reisevaner

Jørn Ingar Arntsen

Scenariometodikken har fokus på usikkerhet. Jeg mener at usikkerheten er en ressurs som forhindrer at man blir fastlåst i en måte å tenke på.

Bygger man opp 3-4 fremtidsscenarier, kan man se på utfallet av dagens beslutninger opp mot disse.

Spenner man ut usikkerheten med tre scenarier, kan man ta den beslutningen som fungerer best uansett fremtid. Da kan man ta veldig rasjonelle fremtidige beslutninger. Ikke fordi man vet hvordan fremtiden blir, men fordi man har strukket den så langt som mulig, sier Stoknes som mener dette gir grunnlag for en konstruktiv dialog.

Vi kan ikke være sikker på hva fremtiden vil bringe. Den er kanskje uforutsigbar, men den er ikke utenkbar.

Hyperloop

Når det gjelder fremtidens mulige fremkomstmidler, ser Per Espen Stoknes for seg at Hyperloop kan ha potensiale til å erstatte en rekke flyforbindelser mellom europeiske byer. Planene for en forbindelse mellom Helsinki og Stockholm er godt i gang. (Les: Hyperloop’en rykker stadig nærmere)

Det er absolutt en av de tingene vi bør se nærmere på, sier han og relaterer det til scenariometodikken:

Hva er lurt å gjøre? 1: Ingen ting. 2: Starte et samarbeid med Finland. Eller 3: Putte masse penger inn i det med én gang. Man kan se på hvilken av disse tre som vil fungere i ulike Hyperloop-fremtider.

I stedet for å vente og se om Hyperloop blir en realitet, mener han Norge bør engasjere seg i det finske testsentret og sikre seg en robust og strategisk posisjon på feltet.

Jeg ville nok sterkt fraråde å bygge det med én gang, men foreslår at man gjør en mulighetsstudie slik at det norske kunnskapsmiljøet kan bygge opp sin kompetanse, sier han.