– Det er stort rehabiliteringsbehov på norske tunneler. Mange tunneler står igjen i tunneloppgraderingsprosjektet til Statens vegvesen for at det skal møte standarden på sikkerhet, brannforskrifter, overvåkning, lys, vifter og styringssystemer, sier Svein Gunnar Sageie, avdelingsleder Tunnelrehabilitering i selskapet Implenia.

Implenia er et entreprenør- og utbyggerselskap som leverer tjenester innen kompleks infrastruktur, tunnelbygging, tunnelrehabilitering, bruer og betongarbeid, samt vannkraft og fjellhaller.

Svein Gunnar Sageie mener det går for sakte med rehabiliteringen av de norske tunnelene.

– Hvorfor er det så viktig å få disse rehabilitert snarest?

– Det handler først og fremst om sikkerheten. Rehabiliteringen må gjøres for å oppfylle EU-direktivet og tunnelsikkerhetsforskriften som stiller krav til både rømningsveier, ventilasjon, belysning, nødbelysning, kommunikasjon direkte med veitrafikksentralen (VTS) og nødetatene, overvåkning, brannsikkerhet og så videre, sier Sageie.

Alt må skiftes ut

De korte tunnelene har i hovedsak bare behov for elektrooppgradering, mens mange tunneler over en viss lengde må få på plass tekniske bygg i tillegg. Det krever langt mer omfattende tiltak, ifølge Svein Gunnar Sageie.

Svein Gunnar Sageie. Foto: Implenia Norge

– Tunnelene må ha rom for å få på plass all elektronikken, strømmen og styringssystemene, sier Sageie.

Han forklarer at alle de tekniske installasjonene som vifter, lys, ventilasjon og overvåkning enten må skiftes ut eller installeres på nytt. Ventilasjonsanlegg skal installeres i veitunneler med en lengde over 1000 meter når årsdøgntrafikken er større enn 1000. Og dersom tunnelen måler over 100 meter skal det være belysning. Da er det nødvendig at det bygges tekniske rom og SOS-stasjoner til tunnelene for å få plass til disse styringssystemene, ifølge Sageie.

Miljøvennlige, utslippsfrie maskiner tas i bruk i stadig større grad i bransjen, men likevel henger arbeidet med bærekraft inni tunnelene etter. Her gjøres mye av arbeidet på samme måte som på 1980- og 1990-tallet, forteller Svein Gunnar Sageie.

– Det har ikke skjedd en stor utvikling på feltet. Ofte er det en tungrodd prosess for å få godkjent nye og bærekraftige produkter. Det å avvike fra et system på det man monterer i en tunnel er en svært lang prosess. Og det er utbygger og kunde som må starte en slik prosess i en tidligere fase, sier Sageie.

Etterlyser overordnet ansvar

Masser og materialer fra tunnelrehabilitering kan i prinsippet gjenbrukes, men det byr samtidig på så store utfordringer at gjenbruk i liten grad er et realistisk alternativ, ifølge Svein Gunnar Sageie.

– Mye av det man river i en tunnel er det vanskelig å bruke på nytt. Installasjoner har begrenset levetid. Og hvordan skal man gå god for at materialene møter dagens standarder og regelverk? Per nå mangler det gode rutiner og systemer for gjenbruk av masser og materialer fra tunnelrehabilitering. Det mangler også noen som har det overordnede ansvaret. Skal noen ta en slik beslutning må ansvaret ligge på utbygger, og da må det også ligge føringer og krav for entreprenørene, sier Sageie.

Selv om utviklingen ikke går i full fart inni tunnelene, skjer det teknologiske fremskritt som gjør arbeidet mer effektivt, kostnadsbesparende og enklere å planlegge. Digitale tvillinger og 3D-skanning brukes i stadig større grad i forbindelse med tunnelrehabiliteringer. Det gir en større forutsigbarhet på jobben som skal gjøres.

– Før vi fikk disse mulighetene var det vanskelig å få et klart bilde av hvor mye man måtte sprenge for å få plass til de tekniske installasjonene. Forutsigbarheten blir større også når det kommer til det økonomiske aspektet av arbeidet, sier Sageie.

– Har disse teknologiene også innvirkning på sikkerheten under rehabiliteringsarbeidet i tunnelene?

– Ja absolutt. Det å ha god kontroll på hvor mye som fjell som må sprenges før man starter arbeidet, gir mulighet for bedre planlegging og håndtering av sikkerheten under arbeidet, sier Svein Gunnar Sageie.