I mai måned i år omkom 21 personer i trafikkulykker. Det er det høyeste antallet på én måned siden juli 2016. Hva må egentlig til i årene som kommer for å nå målene i nullvisjonen? Vi spurte Geirr Tangstad-Holdal, daglig leder i Trafikksikkerhetsforeningen.

Foto: Julia Naglestad for Samferdsel & Infrastruktur

– Jeg har stor tro på at vi skal nærme oss målene i nullvisjonen ved å fortsette å bruke det systematiske arbeidet fra både ulykkesanalysegruppen UAG og Statens havarikommisjon. Dette kombinert med at fylkeskommunene begynner jobben med å kartlegge alle sine kilometer med fylkesvei, nettopp for på sikre trafikkfarlige strekninger, sier han.

Nullvisjonen ble vedtatt i Stortinget tilbake i 2002 ­– en visjon om ingen drepte eller hardt skadde i trafikken. I Nasjonal transportplan 2022 -2033 er det definert et etappemål om maksimalt 350 drepte og hardt skadde innen 2030.

Tangstad-Holdal sier videre at ny teknologi både i kjøretøy og på veiene sammen vil kunne ta oss nærmere målene i nullvisjonen.

– Men det betyr at vi er nødt til å omsette kunnskap over i praktisk arbeid. Pluss at våre politiske vegmyndigheter følger opp med de nødvendige bevilgningene, sier han.

Han er også redd for at det sikkerhetsregimet vi har vendt oss til, med målene vi setter oss om maks antall drepte og hardt skadde, fører til at vi godtar mellomgode løsninger fordi det «gir oss mer vei for pengene» og at vi klapper oss på skulderen for at vi har nådd de målene vi setter oss i Nasjonal transportplan.

Manglende politisk handlekraft

Lederen for Trafikksikkerhetsforeningen er også klar i sin tale om de usikrede 1000 kilometerne med høytrafikkerte riksveier her til lands.

– Disse veiene skulle etter dagens vegnormal vært sikret som møtefrie veier med midtrekkverk. Så langt i år har 50 prosent av dødsulykkene på norske veier skjedd ved frontkollisjoner, sier han.

Samtidig gjør manglende bevilgninger fra nasjonale politiske vegmyndigheter det helt umulig å ta igjen vedlikeholdsetterslep.

– Rydding og sikring av sideterrenget er ett eksempel. Når vi vet at møteulykker og utforkjøringsulykker er de dominerende ulykkestypene, så sier det seg selv at vi er nødt til å øke fokus på hva som kan hindre slike ulykker. Jeg ønsker meg en enda mer løsningsorientert tilnærming til målene i nullvisjonen.

Men fokuseres det nok på feil og mangler på norske veier?

– Ja, det tror jeg. Men det som mangler fra kunnskapen om feil og mangler er den politiske handlekraften til å få prioritert dette, sier han.

– Jeg ønsker meg forpliktende vedlikeholdsplaner for å få løst opp i alle feil og mangler, både fra statlig- og fylkeskommunal side. Disse forpliktende planene må følges opp via de årlige bevilgningene som Stortinget gjør i Statsbudsjettet.

Vi trenger en bedre oversikt

Ifølge Tangstad-Holdal finnes det ikke en god nok oversikt over feil og mangler ved dagens vegsystemer, og Trafikksikkerhetsforeningen har gang på gang fått tilbakemeldinger om manglende oversikt på både europa-, riks- og fylkesveier.

– Det vi trenger er mer systematisk arbeid for å kartlegge ulykkespunkter, sikkerhetsbrister og manglende vedlikehold. I neste runde trenger vi forpliktende vedlikeholdsplaner med frister for når arbeidet skal være sluttført. I enkelte tilfeller blir oversikten over sikkerhetsbristene skrinlagt, fordi det ikke finnes bevilgede midler til å utbedre hele strekninger som er klarlagte, sier han.

Etterslepet på vedlikehold av både europa-, riks- og fylkesveier rundt om i landet er svært alvorlig. I verste fall betyr slike etterslep at ulykker blir langt mer alvorlige med flere drepte og hardt skadde som resultat.

– Aspekter som for eksempel vegdekke, sikkerhetsbarrierer og kurvatur spiller en stor rolle i om ulykkene som skjer, blir alvorlige eller ikke. Og i enkelte tilfeller kan mangler være hovedårsaken til at ulykkene skjer i utgangspunktet. Derfor er dette svært alvorlig, avslutter Geirr Tangstad-Holdal i Trafikksikkerhetsforeningen.