I Hurdalsplattformen (2021) forpliktet regjeringen seg til å «utarbeide en helhetlig og forpliktende plan for å redusere vedlikeholdsetterslepet på fylkesveier i samarbeid med fylkeskommunene».

Dette ble fulgt opp av et samarbeid mellom Statens vegvesen og fylkeskommunene om å anslå dagens tilstand og kostnader for å redusere etterslepet på fylkesveinettet. Fylkeskommunene fulgte opp med å belyse virkningene mangelen på utbedringer har skapt for trafikksikkerhet og fremkommelighet på fylkesveiene.

– Det ble skaffet et kunnskapsgrunnlag, men man klarte ikke å få laget noen helhetlig og forpliktene plan for å redusere etterslepet, sier fylkesordføreren i Agder, Arne Thomassen. Han snakker på vegne av alle 15 fylkeskommunene.

– Samtlige fylker og KS står samlet i denne saken. Alt er sjekket, vi trenger ikke å vite mer nå. Tiden er moden for at vi får et skikkelig økonomisk løft til vei i fylkeskommunene, understreker han.

100 millirader kroner

Midler til drift og vedlikehold av fylkesveinettet kommer hovedsakelig fra fylkenes skatteinntekter og rammeoverføringer fra staten. I en rapport fra Vista Analyse (2018) pekes det på at fylkene har brukt mer penger på fylkesveiene enn de har fått tilført fra staten. Men det har ikke vært nok til å redusere vedlikeholdsetterslepet. Rapporten slår fast at det samlede etterslepet øker, og at fylkeskommunenes handlefrihet er redusert fordi statlige midler til investering i stor grad gis som bundne midler.

Konklusjonen i rapporten fra Vista Analyse sier klart «at staten ikke har tilført tilstrekkelige midler til å opprettholde ønsket kvalitet på fylkesveinettet på lengre sikt».

Kartlegging av vedlikeholdsetterslepet viser nå at fylkesveienes samlede økonomiske behov har en prislapp på vel 100 milliarder kroner.

Utfordringer

Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å arbeide målrettet med trafikksikkerhet så lenge veistandard og kjøreforhold stadig blir verre. Manglende vedlikehold er også medvirkende årsak til at risikoen for å bli drept eller hardt skadet på fylkesveiene er blitt nesten dobbelt så stor som på riksveiene. Det store etterslepet kan også føre til restriksjoner som begrenser hvilke kjøretøy som får lov til å bruke veien, for eksempel vogntog og tømmerbiler.

– Vi må også ta med klimaendringene som påvirker forfallet av veiene veldig mye. Det kommer mer ekstremvær, kraftigere nedbør, stadig flere regnflommer og flere jord- og sørpeskred. Dette vil belaste de dårlige fylkesveiene enda mer, presiserer Arne Thomassen.

– I prioriteringen mellom drift og vedlikehold går jo drift foran. Vi brøyter veiene fremfor å asfaltere; asfalt og forebyggende vedlikehold må salderes. Sånn er det over hele landet, forklarer Ola Olsbu, som er fylkesdirektør Samferdsel og eiendom i Agder fylkeskommune.

– Folk kan ikke ha de samme forventningene fremover hvis det ikke kommer mer midler. Holder dette på, må vi snart også redusere på drift, legger han til.

Utredningen om totalforsvaret (NOU 2023:17) peker på behovet for beredskapsveier som skal være stabile, åpne og tilgjengelige.

– Hvis Forsvaret må ta hovedveiene, må fylkesveiene ha en viss standard for å kunne ha åpne forbindelser til enhver tid, understreker Ola Olsbu.

Kritikkverdig

«Det er kritikkverdig at kostnadene til drift og vedlikehold har økt betydelig siden 2015 uten at dette har gitt mer fremkommelige, miljøvennlige eller tryggere riks- og fylkesveier». Dette skrev Riksrevisjonen i rapporten «Kvalitet og effektivitet i drift og vedlikehold av riks- og fylkesveier» i 2023.

– Vi gjør så godt vi kan innenfor de tilgjengelige rammene. Det er et krav fra de ulike regjeringene om at vi skal redusere og drive mer effektivt, samtidig som forfallet øker, konstaterer Arne Thomassen.

Fylkesveinettet utgjør rundt 44 000 kilometer, riksveinettet 10 000. Selv om riksveinettet tar mest trafikkarbeid, må det meste av all veitransport bruke fylkesveinettet i starten, underveis eller i slutten av en reise. Thomassen mener fylkeskommunene har fått for lite i forhold til dette.

– Vi føler oss dårlig behandlet. Statens vegvesen får kompensert den reelle prisstigningen innen samferdsel, mens fylkeskommunene må følge den vanlige prisjusteringen i kommunesektoren. Det betyr at det ene året fikk Statens vegvesen kompensert 14,5 prosent prisstigning, mens fylkeskommunene bare fikk 7,5 prosent. Det er forskjellsbehandling, mener Arne Thomassen.

Han understreker at det gjøres masse godt arbeid over hele landet, men det store løftet er uteblitt.

– Mye har gått til krigen i Ukraina og til strømstøtte – regjeringen har jo hatt en del utfordringer. Det kan vi forstå, men vi hadde jo forventet et større løft, sier fylkesordfører Arne Thomassen.