Den såkalte "hoppeplikten" har i den siste tiden vært oppe til diskusjon etter at bl.a. EBA har pekt på denne som en medvirkende årsak til det høye konfliktnivået i bygge- og anleggsbransjen.

Leserinnlegg av partner/advokat Harald Fosse og partner/advokat Marius S. Langnes, Advokatfirmaet Grette.

Hoppeplikten" kan kort beskrives som entreprenørens utførelsesplikt ved omtvistede endringskrav. Plikten er nedfelt i alle de sentrale standardene, som f. eks. i NS 8405 pkt. 26.1.

Plikten inntrer først etter at entreprenøren har mottatt avslag på sitt endringskrav basert på en irregulær endringsordre. Det vil si i de tilfeller hvor byggherren ikke har utstedt en ordinær endringsordre, men har gjennom byggeledere, prosjekterende eller andre rådgivere gitt pålegg om utførelse som entreprenøren mener ikke er omfattet av kontraktsarbeidene. Mottar han et slikt pålegg har entreprenøren en utførelsesplikt, jf. NS 8405 pkt. 23.1. Dersom han mener at pålegget utgjør en endring må det varsles etter pkt. 23.2. Gjør han ikke det uten ugrunnet opphold mister han muligheten til å gjøre kravet gjeldende som en endring.

Utførelsesplikten gjelder ikke kun ved uenighet om et endringskrav i seg selv, men også dersom det kun strides om vederlags- eller fristforlengelseskravet. Dersom byggherren ønsker kan det omtvistede kravet settes i bero til situasjonen er nærmere klarlagt. Dette er en mulighet for byggherren, mens entreprenøren ikke har tilsvarende mulighet til å få en rask avklaring av spørsmålet. Entreprenøren har hoppeplikt.

En effektiv bruk av oppmannsordningen vil bidra til å løse opp konflikter og kan være et godt virkemiddel mot byggherrer og hovedentreprenører som utnytter hoppeplikten.

Siste del av bestemmelsen gjelder muligheten for entreprenøren til å kreve at byggherren stiller sikkert for verdien av det omtvistede krav. Bestemmelsen er å anse som en sikkerhetsventil mot mindre søkegode byggherrer. I praksis ser vi at flere byggherrer har avvik fra denne bestemmelsen i sine kontrakter. I NS 8407 er bestemmelsen heller ikke gjeldende for offentlige byggherrer som ikke kan gå konkurs.

Bestemmelsen skal hindre at entreprenøren utnytter sin posisjon til å presse byggherren i situasjoner partene er uenige om kontraktsforståelsen. I prinsippet ivaretas entreprenørens interesse – som jo er krav på rettmessig vederlag – ved at dette vil bli betalt når uenigheten er avklart ved dom eller avtale. Interessen sikres ved at entreprenøren har krav på at det stilles en garanti for kravet. Varer og lønninger knyttet til utførelsen av de omtvistede arbeider skal imidlertid betales, og likviditetsbelastningen i den forbindelse ligger på entreprenøren. Denne "asymmetrien" har ikke standardene noen god løsning på. Her er vårt råd at man forsøker å komme i dialog med byggherren slik at dersom det kun er deler av kravet som er omtvistet – kan det uomtvistede utbetales.

Alle standardene har imidlertid bestemmelser om foreløpig bindende oppmannsavgjørelser. Oppmannssystemet ble innført med NS 3430 som en frivillig ordning. I NS 8405/15 er avgjørelsen gjort bindende for så vidt gjelder spørsmålet om det foreligger en endring eller fristforlengelseskrav eller ikke, mens den er frivillig for så vidt gjelder spørsmålet om vederlags- og fremdriftskonsekvenser. I NS 8407/17 er avgjørelsen bindende også for konsekvensene. Dette innebærer at entreprenøren kan fakturere i samsvar med en oppmannsavgjørelsen og utløse betalingsplikt for byggherren. I praksis benyttes imidlertid oppmannsinstituttet i liten grad. En mer flittig bruk av ordningen, vil kunne bidra til en disiplinering av partene slik at tvisteomfanget reduseres.

En annen problemstilling er at flere byggherrer har unntatt bestemmelsene om oppmannsavgjørelse fra sine kontraktsbetingelser. Har entreprenenøren mulighet til å forhandle om kontraktsbestemmelsene, bør unntak fra NS her søkes forhandlet bort.

Entreprenøren kan et stykke på vei ivareta sine interesser ved å kreve en foreløpig oppmannsavgjørelse eter NS 8405 pkt. 26.2 jf. 43.2. Denne avgjørelsen vil være bindende for partene så langt den avgjør spørsmålet om det foreligger endring eller om det foreligger krav på fristforlengelse. NS 8407 pkt. 50.3.1 jf. pkt 50.3.2 utvider ordningen slik at den også blir bindende i de tilfellene oppmannen tar stilling til konsekvensene av endringen/kravet om fristforlengelse. I begge tilfelle kan avgjørelsen bringes inn for domstol eller voldgift innen 6 måneder etter datoen for voldgift.

En effektiv bruk av oppmannsordningen vil bidra til å løse opp konflikter og kan være et godt virkemiddel mot byggherrer og hovedentreprenører som utnytter hoppeplikten.

Standard Norge fører en egen liste over oppmenn, samt at f. eks. Byggebransjens Faglig Juridiske Råd (BFJR) gjerne tar oppmannssaker. Vår erfaring er at dette gir raskere avklaringer og at utfallet stort sett aksepteres av partene.