Av Anders Nohre-Walldén, direktør bærekraft i Marstrand. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg synes det er særlig positivt at utvalget skal se på alternative måter å organisere sektoren på, og hvordan nødvendige investeringer kan gjennomføres mer kostnadseffektivt. Som klima- og miljøminister Aasland sier og jeg tidligere har poengtert, må tempoet opp. Den nylige rapport Beste praksis for kommunesamarbeid om vann og avløp viser at kommunesamarbeid allerede er mer utbredt enn statistikken tilsier, og at større og mer robuste fagmiljøer er en viktig gevinst. Dette er et godt utgangspunkt for å få opp tempoet det videre arbeidet for ekspertutvalget.

Jeg vil likevel løfte frem en problemstilling som jeg mener bør få en tydelig plass i utvalgets arbeid: Kommunenes kompetanse og kapasitet til å lede og gjennomføre store, komplekse investeringsprosjekter.

Mange kommuner har god kompetanse på drift av vann- og avløpsanlegg. Men å drifte et anlegg og å være profesjonell prosjekteier for et nytt renseanlegg til flere milliarder kroner er to ganske forskjellige oppgaver.

Prosjektene krever kompetanse innen eierstyring, prosjektledelse, anskaffelser, kontraktsstrategi, teknologi, økonomi og risikostyring. De krever også kapasitet til å koordinere mange fag og aktører over flere år. Dette er krevende oppgaver, særlig for kommuner som sjelden gjennomfører prosjekter av denne størrelsen. Kommunesamarbeid kan være en del av løsningen, men større fagmiljøer gir ikke automatisk bedre gjennomføringsevne. Vi må også se på hvordan kompetansen til å planlegge, organisere og lede selve investeringene kan deles og utvikles regionalt. Her kommer også valg av gjennomføringsmodell inn. Jeg har tidligere skrevet om hvordan samspill kan bidra til bedre gjennomføring av komplekse prosjekter, men også om at dette stiller tydelige krav til byggherrens egen rolle og ledelse. Det handler ikke bare om å velge riktig kontrakt, men om å etablere en organisasjon som evner å ta gode beslutninger og få aktørene til å arbeide mot felles mål. Jeg håper derfor ekspertutvalget også vil se nærmere på hvordan kommunene kan få tilgang til nødvendig prosjekt- og byggherrekompetanse, og hvordan regionale eller interkommunale miljøer kan bidra til å styrke gjennomføringen av de store investeringene. Det er viktig å finne gode modeller for organisering, regulering og finansiering, som jeg forstår utvalget skal se på. Men til syvende og sist må vi også lykkes med det praktiske arbeidet: å få bygget de anleggene og den infrastrukturen vi trenger, til riktig tid, med riktig kvalitet og til en forsvarlig kostnad.

Jeg ønsker utvalget lykke til med et viktig arbeid. Her ligger det en mulighet til å utvikle ikke bare en bedre organisert VA-sektor, men også en mer profesjonell og effektiv gjennomføring av investeringene vi står foran.