– Det er for tidlig å trekke en konklusjon, men digital teknologi vil antakelig gjøre tunnelbygging enda sikrere, sier Amund Bruland, professor ved Institutt for bygg- og miljøteknikk på NTNU.

Tryggere med sensorikk

Sensorer som måler luftkvaliteten i tunnelene, både vanlig støv og kvartsstøv, gir grunnlag for intelligent ventilasjon.

– Det sies at det er bedre luftkvalitet i en tunnel under bygging enn i en trafikkert bygate, sier professoren med et smil.

Han tror sensorer vil utnyttes bedre i årene som kommer, etter hvert som de blir billigere å kjøpe inn og enklere å ta i bruk. Da kan de varsle om det som ikke er åpenbart for øyet å se, som at man har nådd frem til et område med svakere berg.

– Sensorene kan brukes til alt mulig. De kan gi presis tilstandsvurdering i tunnelene ved å måle og rapportere til de ansvarlige, sier han.

God kompetansedeling

Økt digitalisering og elektrifisering i tunneldriving tvinger seg frem som følge av samfunnets holdninger og lovgivning. Bruland mener dette vil øke produktiviteten, samtidig som automatisert digital datainnsamling vil forbedre dokumentasjonen.

Professor Amund Bruland ved institutt for bygg- og miljøteknikk på NTNU. Foto: NTNU

Selv om utstyret blir mer elektrisk, digitalt og effektivt, inkludert mer bruk av tunnelboremaskin (TBM), kommer man ikke unna behovet for manuell boring og sprengning. Det gjelder ikke minst i tunneler med kompleks geometri, som krever mer enn fullprofilboring med konstante tverrsnitt. Veitunneler med havarinisjer er eksempler på det.

– Den aller viktigste årsaken til høy produktivitet, er jobben som gjøres på stuff. Det at vi tar ut mer kubikkmeter masse per tid enn i andre land, skyldes i stor grad tilliten til de som jobber på stuffen. Vår organisasjonsform gir dem ansvar, slik at de kan ta sine egne gode valg underveis, uten først å måtte ringe kontoret. Denne kombinasjonen av kompetanse og tillit må vi bevare, sier Bruland.

I et fjell- og fjordland som Norge, drives det mange og lange tunneler. Rogfast, E16, Follobanen er eksempler på det. Bruland synes det er vanskelig å peke ut hva man konkret har lært i enkeltprosjektene. Han mener det er summen av lærdommen som er viktig.

– Vi lærer noe så og si i alle prosjekt. De behandles på Fjellsprengningskonferansen, i pressen og i studentoppgaver. Bransjen er flink til å ta vare på og dele sine erfaringer. Sakte, men sikkert, bygger vi opp mer kompetanse, sier han.

Stort fremtidig behov

Ifølge professoren er Norge i verdenstoppen i å utnytte undergrunnen. Til tross for det, forventer han et betydelig fremtidig behov for tunneler. Ikke bare til vei og bane, selv om en urbanisert befolkning ønsker trafikken under bakken, men også for å oppgradere gammelt vann- og avløpsnett. Han tror på økt behov for tunneler til vannkraften. Dessuten er samfunnsikkerhet kommet inn som et nytt moment.

– Det er helt åpenbart at verden ikke er den samme som for ti år siden. Forsvarsanlegg, tilfluktsrom, og selskap som vil beskytte virksomheten sin ved å legge den under bakken vil bli en stor del av tunnelvirksomheten i Norge fremover, sier han.

Mangler mellomlagring

Skal enda mer aktivitet legges under bakken, vil vi få enda flere tunneler. Og enda mer sprengstein. Allerede i dag utgjør sprengsteinen et stort problem i mange prosjekt som på kort tid må håndtere hundretusenvis, kanskje millioner, med kubikkmeter masse.

– Jeg er ikke alltid enig med de som sier sprengstein er en undervurdert ressurs. Uten et lokalt marked for sprengstein, eller mulighet for mellomlagring, er det krevende å frakte dette langt av sted, sier han.

Et annet problem er at mye av sprengsteinen er av for dårlig kvalitet til å kunne brukes til byggeformål. Det gjelder blant annet mye av bergartene som tas ut i tettbygde strøk, som alunskiferen i Oslo-området.

Bruland nevner bygging av store vannkraftverk i Hallingdal på 1950/-60-tallet. Da ble mye sprengstein lagt i tipp utenfor tunnelene.

– Det var sprengstein av god kvalitet. Derfor er mye av denne steinen nå borte, brukt i ulike byggeprosjekt, sier han.

Slik langsiktig mellomlagring er derimot vanskelig å se for seg i mer tettbygde bystrøk.