Av Kai Vegar Østnes, leder marked og bærekraft i Braathen Landskapsentreprenør og Mansoureh Asadi, teknisk prosjektleder Miljø og Energi/anlegg og infrastruktur. Innlegget gir uttrykk for skribentenes holdninger.Vi har i stor grad fokus på hvor mye utslipp et prosjekt genererer over livsløpet, men i langt mindre grad på når disse utslippene faktisk skjer. Denne manglende tidsdimensjonen kan føre til at beslutninger fremstår klimamessig riktige på papiret, mens de i realiteten kan bidra til høyere klimabelastning på kort sikt. Dette er særlig problematisk i en situasjon hvor klimamål er knyttet til konkrete tidsfrister, som 2030 og 2050, og hvor reduksjon av utslipp på kort sikt er avgjørende. Spørsmålet blir derfor om dagens klimaregnskap faktisk gir et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for fremtidens infrastrukturprosjekter. Når utslipp behandles som tidsuavhengige størrelser, mister vi viktig informasjon om deres reelle påvirkning på klimasystemet. Dette innebærer at to løsninger med likt totalutslipp kan fremstå som likeverdige, selv om de har vesentlig forskjellig effekt på klimaet i kritiske perioder. Dermed risikerer vi å prioritere løsninger som er best mulige i et klimaperspektiv, til tross for at de tilfredsstiller dagens krav til klimaregnskap. Det er derfor behov for å stille spørsmål ved om metodikken vi benytter i dag faktisk er tilstrekkelig til å støtte gode og fremtidsrettede beslutninger.

Frontlastede utslipp og metodiske begrensninger

I dagens praksis summeres vanligvis utslipp fra hele prosjektets livsløp til én samlet verdi, ofte uttrykt i tonn CO₂-ekvivalenter. Dette inkluderer utslipp fra materialproduksjon, transport, anleggsfase og drift, uten at det tas hensyn til hvordan disse utslippene er fordelt over tid. Et tonn CO₂ som slippes ut i dag behandles dermed likt som et tonn CO₂ som slippes ut om 30 eller 50 år. Dette er en forenkling som ikke reflekterer hvordan klimasystemet faktisk fungerer, hvor utslipp i dag har en umiddelbar effekt på konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren. I anleggs- og infrastrukturprosjekter er dette særlig relevant fordi utslippene ofte er sterkt frontlastet. Massetransport alene kan stå for rundt 50–65 prosent av de totale utslippene, ofte i løpet av det første året. I tillegg bidrar materialbruk, særlig betong og stål, med minst en tredjedel av utslippene, og disse er i stor grad knyttet til tidligfasen. Erfaringer fra anleggs- og infrastrukturprosjekter, spesielt innen VA-prosjekter, viser at samlet sett kan en stor andel av utslippene – ofte minst 60 prosent – oppstå i løpet av de første 1–3 årene, mens de resterende utslippene fordeles over flere tiår i driftsfasen. Til tross for dette behandles alle utslipp som likeverdige i klimaregnskapet, uten hensyn til tidspunktet de oppstår. Dette står i sterk kontrast til økonomisk analyse, hvor tidsdimensjonen er helt sentral. Ingen ville vurdert en investering uten å ta hensyn til når kostnader og inntekter oppstår, og begreper som nåverdi og diskontering er fundamentale. I klimaregnskap gjør vi derimot det motsatte ved å aggregere utslipp over tid uten å vurdere deres tidsmessige betydning.

Beslutningskonsekvenser og behovet for tidskarbon

Konsekvensen av denne tilnærmingen er at løsninger med høye utslipp tidlig i prosjektet kan fremstå som like gode som løsninger med lavere utslipp i tidligfase, så lenge det totale utslippet er det samme. I praksis kan dette føre til at prosjekter velger løsninger som gir høyere klimabelastning i en periode hvor det er kritisk å redusere utslipp. Et konkret eksempel kan illustrere dette. Anta at et prosjekt vurderer to alternative løsninger for en konstruksjon. Alternativ A benytter tradisjonell betong med høyere utslipp i produksjonsfasen, men har lavere behov for vedlikehold over tid. Alternativ B benytter materialer med lavere utslipp i produksjon, men noe høyere utslipp i drift og vedlikehold. Begge alternativene kan ha tilnærmet likt totalutslipp over en periode på for eksempel 60 år, og vil derfor fremstå som likeverdige i et tradisjonelt klimaregnskap. I praksis er de imidlertid ikke like. Alternativ A medfører høye utslipp i dag, noe som bidrar direkte til økt konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren på kort sikt. Alternativ B fordeler utslippene mer over tid og reduserer dermed den umiddelbare klimabelastningen. Dersom målet er å redusere utslipp frem mot 2030, vil alternativ B kunne være det beste valget, selv om totalutslippet er det samme. Dette viser tydelig at tidspunktet for utslipp har betydning for hvordan vi bør prioritere tiltak. For å adressere dette bør vi introdusere en tidsdimensjon i klimaregnskapet, det som kan betegnes som tidskarbon. Dette innebærer å vekte utslipp basert på når de skjer i prosjektets livsløp. En slik tilnærming vil ikke nødvendigvis erstatte dagens metoder, men fungere som et supplement som gir et mer nyansert og beslutningsrelevant bilde av klimabelastningen.

Fra rapportering til operativ klimastyring

Ved å inkludere tidsdimensjonen kan klimaregnskapet utvikles fra et rent rapporteringsverktøy til et operativt styringsverktøy. I praksis kan dette innebære at utslipp struktureres etter prosjektfaser, som materialproduksjon, anleggsfase og drift, slik at det blir tydelig når utslippene oppstår. Dette gir et bedre grunnlag for å identifisere og prioritere tiltak som reduserer utslipp i de mest kritiske fasene. Tiltak som optimalisering av masselogistikk, reduksjon av transportbehov, økt bruk av materialer med lavere produksjonsutslipp, elektrifisering av anleggsmaskiner og bedre planlegging av anleggsfasen kan gi betydelige reduksjoner i tidlige utslipp. Disse tiltakene vil ofte også være økonomisk fordelaktige, noe som ytterligere styrker argumentet for å inkludere tidsdimensjonen i beslutningsgrunnlaget. Samtidig er det viktig å anerkjenne at tidspunktet for utslipp ikke alltid vil være avgjørende for utførende aktører, spesielt dersom totalutslippet over livsløpet er likt. For entreprenører i anleggsfasen vil fokus ofte være på å levere prosjektet innenfor gitte rammer for kostnad og fremdrift, og løsninger med likt totalutslipp kan fremstå som teknisk likeverdige. Likevel vil betydningen av tidsdimensjonen øke i prosjekter som styres mot konkrete klimamål eller hvor det stilles krav til utslipp i spesifikke faser, for eksempel i anleggsperioden. I slike tilfeller vil løsninger med lavere utslipp i tidligfase være mer relevante, selv om totalutslippet er det samme. En helhetlig vurdering av klimagassutslipp i infrastrukturprosjekter bør derfor ikke bare omfatte hvor mye som slippes ut, men også når utslippene skjer. Dette er avgjørende for å sikre at beslutninger reflekterer både langsiktig effektivitet og kortsiktig klimabelastning, og for å unngå at vi undervurderer betydningen av utslipp i en kritisk fase for global klimautvikling.

Avslutning: Et nødvendig skifte i hvordan vi måler klimaeffekt

Bygg- og anleggsbransjen har vist en betydelig evne til å tilpasse seg nye krav og utvikle mer bærekraftige løsninger, både gjennom teknologisk innovasjon og forbedrede arbeidsmetoder. Samtidig gir utviklingen innen klimaregnskap en mulighet til å videreutvikle hvordan vi vurderer klimaeffekten av beslutninger i prosjekter.

En dimensjon som i økende grad får oppmerksomhet, er betydningen av når utslipp skjer, ikke bare hvor store de er. Tradisjonelle klimaregnskap behandler i stor grad utslipp som tidsuavhengige størrelser. Ved å supplere dagens metodikk med en tidsdimensjon – gjennom begrepet tidskarbon – kan vi få et mer nyansert bilde av klimaeffekten i ulike faser av et prosjekt.

Dette representerer ikke nødvendigvis et brudd med eksisterende verktøy, men snarere en videreutvikling som kan gjøre dem enda mer relevante og beslutningsstøttende i møte med ambisiøse klimamål. Når både utslippsmengde og tidspunkt for utslipp tas i betraktning, kan det bidra til bedre prioriteringer og mer målrettede tiltak i prosjekter.

I en verden hvor både hvert tonn CO₂ og tidsaspektet spiller en rolle, kan en slik tilnærming gi bransjen et enda bedre grunnlag for å planlegge og gjennomføre prosjekter med lavere klimaavtrykk.