– Transport av materialet er den største miljøbelastningen med pukk og grus, sier Kari Aslaksen Aasly, seniorrådgiver ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).

Det er fordi pukk og grus er tungt og hovedsakelig transporteres med lastebiler. For å redusere transportbelastningen bør uttaket være i nærheten av der pukken og grusen skal brukes. Det betyr som oftest i tettbefolkede områder.

Må ha en plan

Aasly forstår at dette skaper et dilemma.

– Det er forståelig at ingen vil ha et pukkverk som nabo, men det er dyrt å transportere pukk og grus mange mil. Det sliter på veiene, gir høyere utslipp av klimagasser og andre miljøbelastninger som støv og støy, sier hun.

Mer geologisk kartlegging av tilgjengelige ressurser kan redusere arealkonfliktene ved at kommunene setter av areal for fremtidige uttak i sine kommuneplaner. Da kan denne informasjonen ligge til grunn for arealplanene fra starten av.

– Kommunene bør bruke NGU sin kunnskap om geologien, og vite hva bergarten kan brukes til før man setter av areal. Faktagrunnlaget må på plass i tidlig fase. Det er for seint i reguleringsplanfasen, understreker hun.

Kommunene må også ha planer for mellomlagring av massene som tas ut, for eksempel fra nye tunneler.

– Det bør foreligge planer for å håndtere slike masser slik at vi unngår at de dumpes, for dette kan også være en ressurs, sier hun.

Et spørsmål om pris

Inne på pukkverket kan CO₂-utslippet reduseres ved at maskiner, inkludert de som brukes til knusing, elektrifiseres.

Fredrik Holth, daglig leder av Gunnar Holth Grusforretning på Kongsvinger, ser dette kan være krevende å få til på grunn av kostnader, teknologi og energi.

– Jeg mener det ikke er en god nok bærekraftig løsning at alt skal gå på strøm. Vi har ikke nok energi tilgjengelig. Teknologien er ikke god nok. Og økonomien rundt strøm er helt spinnvill, noe ingen vil betale for. Da har jeg mer tro på reduksjon i overskuddsfraksjoner, kortreist stein og gjenbruk, slår Holth fast.

Hans pukkverk produserer tilslag til betong og asfalt med 2-4 knusetrinn. Det mest brukte er 2-trinnsknusing: Grov- og finknusing. Utfordrende fjell i forhold til hardhet og flisighet, kan kreve to ekstra knusetrinn: Spindel og kubisering. Dette øker imidlertid produksjonskostnadene og energiforbruket, som igjen øker CO₂-utslippet dersom anlegget ikke er elektrifisert.

– Derfor jobber vi hele tiden med å lage god nok kvalitet med færrest mulig knusetrinn til produksjon av tilslag til betong og asfalt, sier han.

Still riktig funksjonskrav

Og dette med «god nok» er essensielt, for bærekraftig bruk av ressurser innebærer å bruke rett masse til rett formål.

– Byggherrene bør stille de riktige funksjonskravene til massen de kjøper inn. De bør ikke stille for strenge krav. Det er mer bærekraftig å kreve det som er «godt nok», og gjerne i form av resirkulerte masser, sier Aasly.

Stein kommer i mange kvaliteter. Det bærekraftige valget er å spare den sterkeste steinen til formål som krever høy kvalitet.

– Det er forskjell i kravene til massene som brukes til å bygge en motorvei enn til en sykkelsti, poengterer hun.

Gjenbruksutfordringer

Ifølge Holth er det uproblematisk for pukkverket å knuse og sortere gjenbruksmassen de får inn. Det er verre å rense den.

– Dette løses med luft, vann, magneter og andre løsninger. Men det er dyrt, noe som i de fleste tilfeller krever tunge investeringer i produksjonsutstyr som for eksempel vaskeanlegg, sier Holth.

Gjenbruksmasse har også en begrensing i bruk, siden det er vanskeligere å fastslå dens kvalitetsmessige egenskaper.

– Opphavskontrollen er bedre for stein fra et pukkverk siden den kommer fra homogene forhold. Gjenbruksmasser varierer mye i kvalitet alt etter hvor den kommer fra, sier Inge Hoff, professor ved institutt for bygg- og miljøteknikk ved NTNU.

Trenger systematisk formidling av gjenbruksmassene

Sett bort fra at gjenbruksmasser ikke kan brukes til anlegg som krever høyest kvalitet på massen, mener Hoff at gjenbruksmasser kan gjøre bransjen mer bærekraftig.

– Den største utfordringen er mellomlagring. Det krever ekstra transport. Samtidig er det ikke pent med en diger haug med knust betong, sier han tørt.

Det ideelle er at en utbygger henter materialer fra et nabobygg under rivning, men det er ikke lett å få til i praksis.

– Noen kommuner løser dette ved å opprette register der man kan melde inn overskuddsmasse. Deretter kan andre gå inn i registeret og se om det er noe der de kan bruke, sier han.