En ny TØI-rapport har analysert utviklingsbaner for automatisert mobilitet og beregnet hvilke samfunnskostnader som oppstår når kjøretøyene brukes i forskjellige typer geografiske områder og på ulike tidspunkt.

Høyest kostnader i tett by og rushtid

De høyeste samfunnskostnadene oppstår i tette byområder i rushtiden, der presset på areal og infrastruktur allerede er stort. Det betyr at én ekstra kjøretøykilometer i tett by i rushtiden gir vesentlig høyere samfunnskostnader enn tilsvarende kjøring i mindre tettbygde områder eller utenfor rush. Det er særlig økte køkostnader i områder med presset kapasitet som driver forskjellene.

– Effektene av automatisert mobilitet avhenger av hvordan den reguleres og prises. Uten riktige rammer kan den bidra til økte samfunnskostnader i byområder med høy trafikkbelastning, sier forsker og prosjektleder Jørgen Aarhaug.

Kostnadsberegningene omfatter kø, ulykker og klimagassutslipp. Effekter som lokal luftforurensning, arealbruksendringer, bruk av offentlig rom og helseeffekter er ikke inkludert. De faktiske samfunnsvirkningene kan derfor være større enn det de beregnede tallene viser.

Utviklingsretningen har betydning

Analysen peker også på at rekkefølgen i hvordan ulike typer tjenester utvikles, har betydning. Løsninger som ligner kollektivtransport, det vil si delte, rutebaserte og stasjonsbaserte tilbud, kommer bedre ut i et samfunnsøkonomisk perspektiv enn mer eksklusive, etterspørselsstyrte dør-til-dør-tjenester.

– Det er fortsatt mye vi ikke vet når det gjelder automatiserte systemer, men gitt det vi vet om skadekostnader, vil det på et tidlig stadium være mest hensiktsmessig å prioritere løsninger som styrker kollektivtransporten. Mer individuelle og eksklusive tjenester bør først vurderes der mobilitetsgevinstene er betydelige og der delte løsninger ikke er egnet, sier forsker Cyriac George.

Anbefaler prising og tydelige prioriteringer

Forskerne anbefaler at automatisert mobilitet prises etter hvor og når den brukes. Bruk i tettbygde områder og i rushtid bør møte høyere kostnader enn bruk i områder og perioder med lav belastning. Slik kan prisingen bedre reflektere de reelle samfunnskostnadene.

Videre anbefales det å prioritere delte løsninger før mer individuelle tjenester. En utvikling der kollektivlignende konsepter fases inn først, vurderes som mer robust i et samfunnsøkonomisk perspektiv.

I rapporten understrekes det også at regulering og insentiver må utformes slik at automatisert mobilitet støtter opp under nullvekstmålet i byområdene. Uten tydelige rammer kan teknologien bidra til økt trafikk og svekket kollektivtransport. Rapporten gir dermed et kunnskapsgrunnlag for hvordan automatisert persontransport kan integreres i transportsystemet på en måte som ivaretar effektivitet, miljøhensyn og samfunnsøkonomiske mål.