Teknologien er ikke ny. Utfordringen er å gjøre det kostnadseffektivt og konkurransedyktig. Lykkes man, kan underjordiske tomrom gjøre nytte som gigantiske, naturlige batterier for lagring av fornybar energi.

Samtidig som det gjøres stadig nye fremskritt på batterifronten, jobber forskere fra flere europeiske land med å se på andre muligheter for å lagre fornybar energi. Det skjer blant annet i et EU- prosjekt ved navn RICAS 2020 hvor SINTEF er en av deltakerne.

Hvis vi skal klare å stanse bruken av fossil energi, må vi ha mulighet til å lagre fornybar energi, påpeker Giovanni Perillo, som er materialforsker i SINTEF og prosjektleder for SINTEF sin del av RICAS 2020.

De andre deltakerne er Montanuniversität Leoben i Østerrike, ETH Zürich i Sveits, HBI Haerter GmbH i Tyskland, Bayerisches Laserzentrum i Tyskland, Alstom LTD i Sveits og Acondicionamiento Tarrasense Associacion (LEITAT) i Spania.

RICAS 2020

I fjell-land som Norge kan energien lagres i vannkraftmagasiner hvor vannet brukes til å lage strøm når det er behov og deretter pumpes tilbake til reservoaret ved hjelp av overskuddskraft fra vindkraft, skriver Gemini.no.

Men det krever store og spesifikke lokasjoner, og det kan være en utfordring for miljøet, sier Perillo til Samferdsel & Infrastruktur.

Alternativt kan man bruke batterier til lagring av fornybar energi. Men utfordringen er både pris, levetid og at man foreløpig mangler gode løsninger for gjenbruk og resirkulering av batteriene.

En annen mulig løsning er å bruke komprimert luft til å lagre elektrisitet, sier Perillo, som mener en slik metode vil være spesielt godt egnet i forbindelse med vindparker.

Ved å ta vare på energien som vindturbinene genererer og magasinere den under bakken, kan man hente opp trykkluften og produsere strøm av den etter behov. Her ser RICAS 2020 et potensiale i eksisterende hulrom under bakken. SINTEF har ansvaret for den delen av prosjektet som går på underjordisk konstruksjon av lagringssystemet.

I dag bruker man gamle saltgruver som er naturlig forseglet til lagring av trykkluft. Problemet er at det finnes svært få slike steder

«Batteriet» fungerer ved at man bruker vindkraften til å komprimere luft som lagres i bergrom. Når man trenger kraften, hentes luften opp igjen, og energien blir omgjort til elektrisitet. Ifølge Perillo er dette en teknologi som ble tatt i bruk allerede for flere tiår siden. Store, naturlige trykkluftlagre finnes både i Tyskland og i USA, men på grunn av det store energitapet har det vært vanskelig å gjøre dette konseptet lønnsomt.

Man får ikke tilbake mer enn femti prosent av energien, sier Perillo.

En viktig utfordring i forhold til å bruke denne teknologien i en større skala, er derfor å finne metoder for å redusere energitapet.

Når luften komprimeres blir den varm, og når den dekomprimeres vil den bli nedkjølt. Når den varme luften lagres etter komprimering, så vil den avgi varme til omgivelsene og gradvis bli avkjølt. Energien som gikk til varme blir tapt og det reduserer virkningsgraden. Hvis man kan ta vare på denne varmen for å varme opp luften igjen før trykkluften brukes til å drive en turbin, vil virkningsgraden til batteriet øke betydelig. Dette er hovedideen som ligger til grunn for RICAS 2020-prosjektet.

Vi ønsker å bruke termolagring, forteller forskeren.

Løsningen de ser på innebærer at den varme, komprimerte luften strømmer gjennom et magasin fylt med stein på vei til hulen hvor den skal lagres.

Når vi skal bruke trykkluften til strømproduksjon, vil den kalde lufte strømme gjennom magasinet og hente opp varmen igjen før den går gjennom turbinen. På den måten kan man få tilbake 60-70 prosent av energien, forklarer Perillo.