Seniorforsker innen atferd- og nevrovitenskap hos SINTEF, Dagfinn Moe, har gjort seg mange tanker om nullvisjonen etter at den ble innført i 2002. Det er ikke enkelt å peke på konkrete resultater, bortsett fra at antallet trafikkdrepte og – skadde går ned. Men dette er et meget sammensatt bilde. Alle, såvel profesjonelle aktører innen sikkerhet som statens vegvesen, politi, organisasjoner, føreropplæring, media og ikke minst folket. Opplysningsnivået er i dag mye bedre knyttet til aksepten for sikkerhet. Ikke minst har internett og sosiale medier lagt grunnlaget for en kommunikasjon som har endret vår hverdag dramatisk, både positivt som negativt. Nullvisjonen er noe vi møter overalt i samfunnet, det er ikke bare innen vegsektoren. Det gjør at det det blir en bedre helhet som man tar med seg fra en sektor til en annen. Likevel mener han at det er grunn til å takke nettopp eksistensen av nullvisjonen for at man kan se slike effekter.

Sent ute

– Hvorfor kom disse tankene til Norge i det hele tatt?

– Tja, det var svenskene som først innførte denne 5 år tidligere. Etter at visjonen ble lansert, så har den bidratt til et mer humanistisk etisk perspektiv på trafikkdøden. Den er vitenskapelig forankret mht. valg av innsatser. Før var vi vant til at et visst antall mennesker omkom og ble hardt skadet i trafikken hvert eneste år. Det var noe som skjedde. Men nullvisjonen tok tak i dette, og stilte en del spørsmål vi ikke hadde gjort tidligere: Hvorfor skal vi finne oss i dette – hvorfor skal vi akseptere så mye død og smerter? Trafikkdøden fikk en annen betydning, selv om den alltid har vært uakseptabel, og dette har etterhvert ført til både konkrete tiltak og initiativer. Og nettopp slik er det du trenger å gå fram, om du skal skape endringer, sier han ettertenksomt.

Etter at visjonen ble lansert, så har den bidratt til et mer humanistisk etisk perspektiv på trafikkdøden.

– Kan du peke på noe konkret som har skjedd i planarbeidet for eksempel?

– Jeg vil først av alt vise til at sikkerhet har blitt et skikkelig honnørord, både når vi snakker om bilfabrikker og når det gjelder bygging av veianlegg. Plutselig ble sikkerheten et salgsargument for bilprodusentene, og det var naturlig og positivt å snakke om det også når man skal produsere veier. Disse tingene kan vel i grunnen ikke en gang kalles tiltak, men det viser i alle fall at nullvisjonen har hatt virkning – langt ut over dette konkrete med eventuelle sikkerhetstiltak på og langs veien, slår han fast.

Visjon

Seniorforsker innen atferd- og nevrovitenskap hos SINTEF, Dagfinn Moe. Foto: SINTEF

– La oss dvele litt med ordet visjon, for det handler jo om å se for seg noe, å skape et mål. Så må man forsøke å operasjonalisere visjonene, slik som for eksempel Vegvesenet gjorde på Lillehammer i begynnelsen på 2000-tallet. Synes nullvisjonen kunne vært enda sterkere markedsført for befolkningen generelt. Likevel har det skjedd ganske mye som sagt. All denne fokus man i det offentlige ordskiftet har hatt rundt nullvisjonen har med årene kommet over i planene som utarbeides, og videre derfra inn i mange trafikksikkerhetsprosjekter landet rundt. Det er svært mange faktorer som spiller inn i en effektevaluering av nullvisjonen, og det er langt fra alltid man kan skille ut enkeltfaktorer rent vitenskapelig, og peke på at DETTE kommer herfra eller derfra.

– Men positivt har det blitt?

– Ja, det må vi absolutt kunne si. Dette er et langsiktig og kontinuerlig arbeide, og vi må følge det opp på lengre sikt, som sagt. Men færre skadde i trafikken må være et mål for alt vi gjør.

Det er ikke bare de tiltakene du kan gjøre i fremtiden som er viktige. Det aller viktigste er hva du kan gjøre her og nå.

Teknologi

– Finnes det per i dag teknologi som kunne løse disse utfordringen?

– Teknologien kan være et hjelpemiddel til å gjøre hverdagen både enklere, sikrere og fascinerende.

– Å tenke seg at en ekstern teknologi skal kunne styre bilene våre på en slik måte at vi skal kunne unngå ulykker er det mye fokus på nå. Det kommer, men ikke sikkert at alt blir slik vi tror i dag. Men ting tar tid og det bør det gjøre. Den store utfordringen er å forene algoritmene knyttet til kunstig intelligens fra Silicon Valley med algoritmene til mennesket evolvert gjennom millioner av år slik at vi får en samhandling til det beste for både enkeltindividet og samfunnet. Vi må huske at målet med de teknologiske løsningene er «det gode liv». Reduksjon i antall drepte og skadde bedrer livskvaliteten. Det er ikke bare de tiltakene du kan gjøre i fremtiden som er viktige. Det aller viktigste er hva du kan gjøre her og nå. For det er akkurat nå den neste skaden skjer, og det er derfor nåtiden vi må ta utgangspunkt i, for det er der alle folk befinner seg. I tillegg kommer så planer og visjoner, men de kommer ikke neste mandag. I dag er det digitalisering og smarte byer som er honnørordene sammen med kunstig intelligens. Den store helsetrusselen er knyttet til «livsstress». Den store utfordringen som de kommende generasjoner skal betale for er ikke bare klimaendringer og oljesituasjonen. Vi skal som sagt være «mennesker» opp i det hele.