Knapphet på vann eller direkte vannmangel påvirker ifølge FN omlag fire milliarder mennesker, med andre ord annenhver person på jorda. Om vi ikke gjør noe med det, blir situasjonen raskt enda verre.

Kronikk av Jesús Sierra, Regiondirektør Europa, Midtøsten og Afrika for ACCIONAs infrastrukturdivisjon.

Årsakene til vannknapphet er sammensatte: Tørke som følge av klimaendringer, overforbruk av grunnvann i landbruket, sløsing med vann i raskt voksende storbyer, lekkasjer fra gamle rørsystemer og kloakksystemer uten rensing og gjenvinning.

Tidligere i år stålsatte Cape Town seg for “Dag Null” – dagen da den sørafrikanske millionbyen ville gå tom for vann. Etter en lammende tørke som hadde vart i tre år, varslet myndighetene at kranene ville måtte skrus av i april. Bare gjennom en intens, kollektiv innsats, inkludert streng rasjonering, 90-sekunders dusjer, og gjenbruk av hver eneste dråpe av husholdningenes avløpsvann klarte de å unngå katastrofen. Vannforbruket i Cape Town er nå halvparten av 2015-nivå.

Det er ikke bare utviklingsland som vil rammes.

Men “Dag Null” er ikke borte, den er bare utsatt med et par måneder. Så hva kan Cape Town gjøre i neste omgang, og hvordan kan vi hjelpe? Og forebygge at ikke dette blir situasjonen flere steder i verden?

Selv om nedbøren kommer tilbake, vil Sør-Afrika fortsatt være sårbart for gjentakende tørke. Som følge av klimaendringene mener forskere at tørkeperiodene vil bli hyppigere og effektene mer alvorlige.

Det er ikke bare utviklingsland som vil rammes. I fjor feide skogbrannene gjennom California og Portugal, og Spanias vannreservoarer var på kritisk lave nivåer etter flere nedbørsfrie måneder. For noen år siden ble Barcelona tvunget til å importere vann med skip fra Frankrike. De vurderte til og med å slepe gigantiske isfjell fra Arktis for å fylle nesten tomme vannreservoarer. Denne ideen har også nylig vært foreslått for å hjelpe Cape Town ut av vannkrisen.

Vi kan ikke utelukke at flere store byer vil gå tomme for vann i fremtiden. London har alt fått bygget et avsaltningsanlegg på Themsen for å være forberedt på tørke.

For å gjøre byer og land mer motstandsdyktige mot tørke, trenger vi en radikalt ny tilnærming til problemet. Vi må ha fokus på langsiktig vannsikkerhet, snarere enn kortsiktige kostnader. Vi må være proaktive, og vi må nærme oss det stadig mer presserende problemet med vannknapphet på en helhetlig og systematisk måte.

Vi kan ikke utelukke at flere store byer vil gå tomme for vann i fremtiden

For det første må vi planlegge for langsiktig vannsikkerhet. Det er dyrt å bygge ut nye vannforsyninger som dammer og avsaltningsanlegg. Det er krevende å få bevilgninger, fordi behovet for investeringer først blir synlige i tider med for lite vann. Dette skjedde for ti år siden i Australia, det tørreste bebodde kontinentet på jorden, der myndighetene møtte sterk kritikk fra opposisjonen og media for å ha investert i avsaltningsanlegg.

En helhetlig tilnærming må omfatte tiltak for å redusere vannforbruket, samt investere i vannbehandlingsanlegg for å gjenvinne og gjenbruke tilgjengelige vannressurser. Det er viktig å huske at bare én prosent av verdens vann er tilgjengelig for menneskelig konsum.

Heldigvis har vi nå teknologi til å behandle og gjenbruke vann, men investeringene i slik teknologi varierer sterkt. Israelske byer gjenbruker for eksempel 85 prosent av avløpsvannet; Cape Town bare 5 prosent. En viktig bistandsnasjon som Norge burde arbeide for at regionale utviklingsbanker og hjelpeorganisasjoner bidrar til å finansiere og fremme gjenvinning av renset avløpsvann. Det gir raske og store resultater: Nylig har vi ferdigstilt et anlegg for rensing av avløpsvannet til 10 millioner innbyggere i Mexico City. Før ble vannet tømt i nærliggende elver. Nå bidrar det til å sikre levebrødet til titusenvis av bønder i Mezquital-dalen, hvor det behandlede vannet brukes i overrislingsanleggene for grønnsakproduksjon.

Vi må ha fokus på langsiktig vannsikkerhet, snarere enn kortsiktige kostnader. Vi må være proaktive, og vi må nærme oss det stadig mer presserende problemet med vannknapphet

Innovasjon er også viktig. Å redusere kostnadene og energiinnsatsen for avsalting, å redusere lekkasjer i vannledninger, og å gjøre rensing av avløpsvann mer effektivt. EU, gjennom sitt LIFE-program, støtter forskning og utvikling på en rekke områder. Som en av mange partnere i dette innovasjonsarbeidet deltar vi i et tverreuropeisk prosjekt med sensorer i underjordiske vannsystemer for å muliggjøre raskere gjenkjenning og reparasjon av vannlekkasjer. Vi driver også et pilotanlegg nord for Barcelona som tester en rekke nye løsninger for å gjøre avsalting mer bærekraftig, og i EU-programmet Life Ramses, som jobber med å redusere kostnadene ved rensing av avløpsvann og øke mengden renset vann til irrigasjon i jordbruk.

Teknologi er ikke en universalløsning for alle utfordringene fra tørke og klimaendringer. En langsiktig innsats for å bedre vannsikkerheten i verden vil kreve investeringer i infrastruktur og innovasjon for å gjøre samfunnene mer motstandsdyktige overfor vannknapphet. Det i sin tur krever langsiktig planlegging fra myndighetene og offentlige opplysningskampanjer for å gjøre folk mer bevisste på hvor verdifull en ressurs det er som strømmer gjennom rørene våre.

En langsiktig innsats for å bedre vannsikkerheten i verden vil kreve investeringer i infrastruktur og innovasjon for å gjøre samfunnene mer motstandsdyktige overfor vannknapphet.

Norge er vel forsynt med innsjøer, elver, fosser, dammer og nedbør, og dermed kan vannmangel framstå som en lite relevant problemstilling her til lands. Men en mer effektiv gjenbruk av vannressursene er i høyeste grad relevant for Norge også. Det er behov for store investeringer i modernisering av vann- og avløpssystemer i Norge, både for å skifte ut gammel infrastruktur, for å møte behovene til en voksende befolkning og etterleve høyere krav til utslippsreduksjoner og rent vann.

Organisasjonen Norsk Vann, som representerer 370 norske kommuner, har estimert at investeringskostnadene i vann- og avløpssystemene i Norge frem til 2040, vil være opp mot 280 milliarder kroner. Dersom man ønsker å unngå at hele denne summen skal havne på fakturaen til norske husstander er det avgjørende at man finner de beste, teknologiske løsningene, og som vil fungere både på kort og lang sikt.