– Den tid er forbi, hvor det er akseptabelt å rense vann som blir borte i rørene på vei til forbrukerne. Kommunene investerer store beløp, basert på krav om reservevann, ledningsfornyelse og rensing av avløpsvann. Både på drift og investeringer er det mye penger som går tapt, sammen med drikkevannet som forsvinner med lekkasjene. Tilsvarende gjelder for de store vannmengdene som renses unødig på grunn av vann som lekker inn i avløpssystemet, forteller daglig leder Sjur Tveite i Nasjonalt senter for vanninfrastruktur (Vannsenteret).

Foto: Julia Naglestad for Samferdsel & Infrastruktur

Vannsenteret er etablert av aktørene i vann- og avløpsbransjen, som en arena for opplæring og utvikling av fremtidsrettet teknologi for håndtering av vann over og under bakken. Oppgaven med vannforsyning og forsvarlig håndtering av avløpsvann er svært stor for mange kommuner, konstaterer Tveite:

– Kommunene skal levere et bredt spekter av tjenester, og når det gjelder vann og avløp er det åpenbart mange tunge tak. Regelverk og krav spiller da en sentral rolle. Dagbøter for kommuner som ikke har tilfredsstillende løsninger for reservevann er et slikt virkemiddel.

Trenger praktisk trening

– Krav og bøter er effektivt, men incentiver som motiverer vil også være bra – der det vil gi en fordel å forbedre noe, for eksempel gjennom å belønne kommuner som samarbeider. Det vil spesielt for mindre kommuner gi tilgang til kompetanse og ressurser som kan bidra til at flere får på plass gode og kostnadseffektive løsninger for investeringer, drift og vedlikehold. Som igjen vil gi en positiv effekt på vann- og avløpsgebyrene.

Vannsenteret arrangerer treff med tema som kommnene selv har prioritert, slik at det blir nyttig både for de som driver med drift, planlegging og utvikling.

Skeptisk til sentralisering

Arve Heistad ved Institutt for bygg- og miljøteknikk på Norges miljø- og biovitenskaplige universitet (NMBU) er også en tilhenger av samarbeid, men professoren mener at kravene om å gjennomføre store investeringer i vann og avløp kan føre til dyrere og dårligere løsninger enn hva som er tilgjengelig.

– Utviklingen går mot en større grad av sentralisering, også av denne type infrastruktur. Det er ikke nødvendigvis den beste løsningen. Det koster det norske folk mye penger, vi hører om en tredobling av vann- og avløpsgebyrer fremover – dersom vi skal fortsette å skifte ut, eller sentralisere enda mer. Det tror ikke jeg nødvendigvis er en bærekraftig løsning.

Foto: Julia Naglestad for Samferdsel & Infrastruktur

– Vi står overfor en enorm oppgave når vi nå skal rehabilitere deler av infrastrukturen. Jobben ble for noen år siden kostnadsberegnet til drøyt 330 milliarder norske kroner, men jeg mener sannsynlig kostnad er nærmere 600 millarder hvis vi skal skifte ut infrastrukturen, og vi skal bygge tilsvarende – som skal stå i ganske mange år fremover.

– Myndighetene har satt korte frister, for å rydde opp i sektoren. Kommunene jobber på spreng, men de har ikke mannskap nok til å takle fristene som er satt av Miljødirektoratet. Følgelig ender vi opp med å re-etablere den infrastrukturen vi har, og dermed gå glipp av mulig innovasjon, mener Heistad.

– Vi må ta oss tid til å tenke gjennom hva det er vi holder på med. Vi må se på hvilke muligheter som finnes. Fordi tidsfristene er så korte, og kommunene har begrenset kapasitet, mangler vi tid til å se på alternative tilnærminger til dette.

Heistad anbefaler en ny vurdering av mulighetene innen sektoren. I den bør mer spisskompetanse være involvert. Professoren ønsker «mer fagkunnskap, og mindre styringsiver».

– Etter det, kan vi gjøre opp status og finne ut hva som er smartest å gjøre. Det bør også gjøres en ny vurdering av hastigheten på denne opprydningen. Da kunne vi rekke å bygge opp kompetanse i kommune-Norge, og i konsulentbransjen. De trenger i større grad å ta innover seg den kompetansen som finnes rundt om i verden.

Naturbaserte rensesystemer

– Jeg etterlyser løsninger som blant annet bedre utnytter naturen som rensesystem. Naturbaserte rensesystemer har vært her til alle tider, men det er noe myndighetene forsøker å fase ut. Dette gjelder store filtrasjonsanlegg, som de ikke lenger ønsker å ha. Det er veldig synd, fordi de fungerer veldig mye bedre enn de tradisjonelle, kommunale renseanleggene. Dessuten koster de en brøkdel. Vi har en del naturbaserte renseanlegg her i Norge, som fungerer helt utmerket. Anleggene er miljøvennlige, og kostnadene er ikke store for de som finansierer dem.

I Helsingborg tenker de nytt i forbindelse med byutviklingen. De har bygget et desentralisert avløpssystem, i en nyetablert bydel. Systemet håndterer kildesortert avløp separet i ulike rør. På samme vis som vi sorterer avfall ved kilden, sorterer de avløpet.

– De sender gråvann ut i ett rør; altså vaskevann, dusj og så videre. Klosettavløpet går i et annet rør, mens matavfallet går i et tredje rør. Dette går til et mottaksanlegg som behandler alle disse fraksjonene, og som henter ressurser ut av dem – i form av vann, energi og næringsstoffer.

Til sommeren skal dette prosjektet oppsummeres, sammen med andre store, desentraliserte avløpssystemer med kildesortering og gjenvinning av ressurser. Dette gjelder tyske Hamburg, Sneek i Nederland og Gent i Belgia.

– De har holdt på med dette i noen år allerede, så vi kan dermed gjøre en oppsummering og regne litt på dette. Blant annet kan vi se hvordan dette slår ut, sammenlignet med de sentraliserte systemene, sier Heistad.